Fredag, siste fulle dag i Tunisia. For Torgeir skal turen gå til Monastir, en by ca 20 minutter fra Sousse. Etter en rolig morgen med kaffe i spisesalen tok jeg en taxi. Jeg gjorde det ganske klart at jeg bare ville en vei, og ikke på noen omvisning. Det var likevel begrenset hvor lenge jeg orket å krangle når han stoppet på en plass som var omgjort til en liten beduin landsby, men jeg sa at jeg selvsagt ikke skulle kjøpe noe, bare se på kamelene.
Jeg er jo selvsagt klar over at det ikke går an å snakke med noen eller å se på noe her uten at det koster penger. Men jeg tenkte at det er jo bare snakk om småpenger uansett, så fikk jeg tatt bilde av meg selv på en kamel og sett på teppefabrikken.
Jeg fikk da til slutt taxien til å slippe meg av i sentrum og dra sin vei. Det var en fantastisk fin moské og havneområde som jeg brukte en del tid på å tusle rundt å se på. Medinaen i Monastir var en del mindre enn i Sousse, men fortsatt utrolig fascinerende.
Etter å ha gått rundt en ganske lang stund, satte jeg meg ned på en cafè litt utenfor turistområdene. Her kostet en kaffe 0.500 dinarer (2,50 kr) i stedet for 2.500 (12,50), som det gjør her vi bor. Det var utrolig deilig å sitte og slappe av, så jeg satt ganske lenge.
Jeg kom i prat med den eneste andre kunden der, som var George fra London. Han hadde mer eller mindre bodd i Tunisia i 20 år. Vi ble sittende å prate om landet i noen timer. Interessant å snakke med noen som snakket godt engelsk, men som samtidig kjenner landet fra innsiden.
Han fortalte meg masse om hva ting koster for de lokale og hvilke inntekter de har. Her vi bor betaler vi rundt 30 for en middag, det er mye mer enn en typisk kroppsarbeider tjener pr dag. Han hadde pensjon på ca 200 + 400 fra et investeringsfond pr mnd. Dette klarte han å leve bra for.
Han var også ganske kritisk til kulturen her. Ifølge George, og jeg må si etter min ganske lille erfaring at jeg tror han har et poeng, henger veldig mange av problemene i Nord-Afrika sammen med at de fleste kun tenker på seg selv og sin nærmeste familie. Det finnes veldig lite solidaritetstanker, og det offentlige fungerer nesten ikke. ”You don’t work, you don’t eat”. Vedlikehold er så godt som et ukjent begrep, noe som gjelder alt fra det enkle som den personlige mopeden til veier og andre offentlige goder. Bedre å spare 20 dinarer i dag, enn å spare stort på reparasjoner når det går helt i stykker.
Det viser seg jo godt i trafikken også, der trafikkreglene bare blir fulgt hvis de hjelper deg til å komme fortest frem. Og den som er frekkest har vikeplikt. I dag var faktisk første gang i livet jeg har sett folk kjøre på rødt lys. Det var det flere som gjorde hvis det var en luke som nesten var stor nok til at de kunne komme seg over krysset uten at de som hadde grønt måtte stoppe helt opp.
Min venn George ble sjokkert over at jeg hadde betalt nesten 30 dinarer for taxi dit, så han viste meg minibuss stasjonen. Tilbaketuren kostet derfor kun 1,700.
Nå er jeg kommet hjem og er sulten så vi skal opp på vår lokale favoritt for å spise og poste denne siste bloggen før vi drar hjem i morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar